LIV I DØDEN
av Jarle Roger Breivik
Døden. «Vel,» tenker noen. «Vi lever jo bare en gang. Derfor gjelder det å få mest mulig ut av livet mens vi lever.» Andre igjen tenker på døden med frykt og beven. På grunn av alle de feilene de har gjort i livet, alle de gangene de har såret sin neste, stjålet, løyet etc., tror de det vil hende dem noe helt forferdelig når de dør. Andre igjen ser frem til dette livets avslutning med glede og forventning, enten fordi de selv mener de har levd et godt liv eller av en annen grunn.
Hva skjer egentlig når vi dør? Alle har sin formening om dette, som vi var inne på i forrige avsnitt. Noen har ikke tenkt på det, noe som er naturlig. Mennesker er evighetsskapninger. De er skapt med evigheten i sitt hjerte. Personlig tror jeg ikke det var meningen at vi mennesker skulle dø, noe flere mennesker, innenfor forskjellige religioner, er mer eller mindre enig med meg om. Hinduister og budister tror på reinkarnasjon. Har du levd et godt liv, har du ingenting å frykte. Da blir du, det vil si sjelen din, ført inn til et nytt liv og en ny rolle. Da blir du født inn i et rikt hjem, følger dine foreldres fotspor og blir en rik og innflytelsesrik mann. Har du levd et dårlig liv, ender du kanskje opp som en flue eller en løshund. I islam kommer du til paradis hvis du har holdt fast i troen eller dør i hellig krig. I vikingetiden her hjemme ble det drept både slaver og hest når en stor vikingehøvding døde. Disse ble begravet sammen med ham, samt et matforråd, våpen etc., som han skulle ha med seg til de evige jaktmarker.
I vår religiøse verden er det mange meninger om liv og død. Hvordan kom døden inn? Av en eller annen grunn syndet en av Guds engler mot Gud. Han var ulydig mot Gud og gjorde opprør, fordi han var uening i Hans styresett (Åp.12,7-9). Derfor ble han kastet ned på jorden, hvor han forførte menneskene til ulydighet mot sin skaper (1.Mos.3). Slik kom døden inn i verden; en følge av ulydighet mot Gud.
La oss gå tilbake til spørsmålet: Hva skjer når vi dør? Før vi tar opp dette spørsmålet, må vi ha svar på noen andre viktige spørsmål: Hva er en sjel? Kan sjelen dø? Vi behøver ikke gå lenger enn til kristenheten før vi møter uenighet på dette spørsmålet. På grunn av kirkens frafall i forrige årtusen, kom det litt etter litt inn hedensk lære i kristendommen. Det er derfor det er så mange trossamfunn og menigheter blant de kristne i dag. La oss spørre Bibelen. Vi leser i 1.Mos.2,7: «Gud Herren formet mennesekt av jordens støv og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» (1988-oversettelsen.) Utfra denne teksten finner vi en matematisk formel: Materie + livsånde = sjel. 1978-oversettelsen bekrefter dette. Der er ikke ordet blitt oversatt med sjel, men skapning, men det betyr det samme. Lukas bekrefter dette i Apg.2,41, hvor han skriver at tre tusen sjeler ble døpt og lagt til menigheten. Tre tusen fysiske mennesker.
Siden skriften omtaler sjelen som en fysisk skapning, f.eks. et menneske, vet vi også at den kan dø. Johannes beskriver det slik: «Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd...» (Åp.20,4 -1988-oversettelsen.) Esekiel sier det slik i Esek.18,4: «Den sjel som synder skal dø.» (Eng.KJ)
Vi har nå funnet ut at sjelen er en fysisk skapning som kan dø. Når vi nå har funnet ut hva en sjel er, kan vi gå videre: Hva skjer når vi dør? I Apg.2, fra vers 29, snakker Peter om David som både døde og ble begravet. I vers 34 sier han: «For David for ikke opp til himmelen...» -Hvor ble det av ham da? Salomo, den rikeste og største konge i Israel i sin tid, sa: «...før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud som gav den.» (Fork.12,6.7 Se også 1.Mos.3,19) I samme bok, kapittel 9, sier han at «de døde vet ingenting.» (vers 5.9.11) -Tenk så deilig! Etter et langt og strevsomt liv skal vi alle få hvile i jorden uten bekymringer, uten sorg og smerte.
Hvorfor er dette med sjelen så viktig? Om sjelen er en fysisk skapning eller det indre menneske, hva så? I vår religiøse tid er det faktisk viktig for ikke å bli bedratt. Dere av den eldre garde kjenner sikkert til T.S.Valen. Han hadde en gang en møteserie. Et av møtene handlet nettopp om dette emnet: Sjelens tilstand. På slutten av møtet rakk en eldre dame opp hånden. Hun fortalte at mannen hennes, Erik, var død. Likevel snakket hun med ham hver kveld før hun la seg. Valen svarte: «Jo, det var nok Erik du snakket med, men ikke mannen din...» Med tanke på alle Maria-åpenbarelsene som har oppstått rundt omkring i verden i det siste; kan det være henne, hvis Bibelen sier at hun ligger i sin grav og sannsynligvis har råtnet bort for lenge siden?
For de som ikke tror på Gud, er dette en trøstende tanke. De kommer ikke til helvete, slik mange kristne tror. Hovrfor tror de egenlig på et evig brennende helvete, hvor de vantro skal pines i all evighet og aldri ha fred? Hvor får de det fra? Fra Bibelen.
La oss se på noen av de tekstene som snakker om helvete. Luk.16,19-31 er en velkjent og brukt tekst. Lignelsen handler om en rik mann som levde et liv i overflod alle sine dager, og Lasarus som var fattig. Hans ønske var å mette seg av smulene fra den rikes bord. Begge dør (v.22-23). Lasarus kommer til himmelen og den rike mannen til helvete.
La oss ta en nærmere titt på denne lignelsen. Handler denne teksten om endestasjonen etter livet, ettersom hva slags liv vi har levd? Isåfall skal det gå ann å se fra helvete og rett inn i himmelen og motsatt (v.23). Det er også mulig å snakke med hverandre i dette store gapet (v.24-26). Vær oppmerksom på at dette er en lignelse, en fortelling Jesus bruker for å få fram et poeng. Hele fortellingen er nødvendigvis ikke sann. Hva er så poenget med denne lignelsen? I vers 27 ber den rike mannen Abraham sende Lasarus til jorden for å advare familien hans så de slipper å pines på denne måten. Abraham svarer: «Hører de ikke på Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» (v.31) Poenget Jesus vil ha fram er: Bibelen er nok! Vil de ikke tro den, hva er da vitsen med å sende noen fra de døde for å overbevise dem? Det er nytteløst! Dette viser seg senere når Jesus, bokstavlig talt, vekker personen Lasarus opp fra de døde, og enda klarere når Han selv oppstår fra graven etter korsfestelsen. -Ville de da tro Hans ord?
En annen spennende tekst finner vi i Luk.23,39-43. Jesus henger på korset mellom to røvere. Den ene spotter ham og sier: «Er ikke du Messias? Frels deg sel og oss!» Den andre røveren forsvarer Kristus: «...For vi får det vi fortjener... Han har ikke gjort noe galt.» Denne røveren ber Jesus huske på ham når Han kommer til himmelen. Han svarer: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» 2.Kor.5,6.8 er også klar på dette området; hjemme i legemet og borte fra Herren, eller motsatt. Mens vi lever på denne jord, er vi i legemet. Når vi dør, farer sjelen rett opp til himmelen, eller til helvete hvis du ikke er Guds barn.
La oss først ta en titt på 2.Kor.5,6.8 i sin sammenheng. I de fire første versene av kapittelet taler Paulus om «det telt vi lever i på jorden» og «et hus...i himmelen». Hva mener han med dette? Paulus i sin dype teologi kan til tider være vanskelig å forstå. Teltet på jorden beskriver den menneskelige naturen vi har i dag mens vi lever her på joden, som en gang blir brutt ned eller avkledd (2.Kor.5,2.4). Huset er den natur vi får av Gud når vi skal til Paradis. La oss med dette for øye ta en titt på vers 4: «For vi vil ikke bli avkledd (dø), men overkledd (-se vers 2, og også Rom.8,23 og 2.Kor.3,18), for at det dødelige skal bli oppslukt av livet.» Det Paulus sier er at han ikke vil dø før han kommer til himmelen, men kommer dit uten å dø. Hva har dette med vers 6 og 8 å gjøre? Hva vil det si å være i legemet og borte fra Herren? Ved første øyekast kan det se ut til at sjelen flyr opp til Gud når vi dør. Men behøver legemet å bety vårt bokstavlige legeme? Hos Herren kan det ikke bety noe annet enn himmelen. Hva er da legemet? I 1.Kor.12,13 betyr legemet menigheten, de kristnes samfunn, Kristi legeme (v.27). Dette legemet, menigheten, er i denne verden, med andre ord, på planeten jorden. Så lenge vi er her på jorden, er vi borte fra Gud, som er i himmelen. Paulus’ ønske er å være hjemme hos Herren, altså i himmelen, og borte fra legemet, det vil si jorden.
Den første teksten er letter å forklare enn Paulus’ tunge teologi. Som vi leser, sier Jesus: «I dag sakl du være med meg i Paradis.» Rett ut står det at der og da skulle røveren på Hans høyre side være med Ham til Paradis. Dro Jesus selv rett til Paradis, til Gud Fader i himmelen, da Han døde? I Joh.20,17 sier Han til Maria: «Jeg er ennå ikke faret opp til Faderen.» Det var to dager etter Hans korsfestelse.
Da Luk.23,43 ble skrevet, var det ikke noe som het «komma» og «punktum» o.l. Det kom først 1400 år etter at Lukas skrev dette! Røveren kunne jo ikke ha vært med Jesus til Paradis samme dag når Han ikke hadde reist dit selv engang. Setter du kolon etter «i dag», vil du få et helt annet og mer riktig resultat; «Jesus sa til ham:»Sannelig sier Jeg deg i dag: Du skal være med Meg i Paradis.»
Den klareste teksten for et evig brennende helvete uten hvile for de ugudelige, må være Åp.14,9-11: «...drikke Guds vredesvin... Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile natt eller dag.» Jesus understreker dette med å si: «Der skal de gråte og skjære tenner... hvor deres orm aldri dør og ilden ikke slukker.» (Matt.8,12;13,42; Mark.9,43-48)
Kan det bli klarere enn dette? Er det ikke å bortforklare Bibelen å hevde at helvete ikke er et sted uten fred og hvile for de vantro? La oss se litt nærmere på hva det vil si å drikke Guds vredesvin. Går vi til gamletestamentet, til en av Bibelens småprofeter, finner vi en interessant tekst angående Guds dom på den siste dag. «For Herrens dag er nær over alle folkene. Som du har gjort, skal det gjøres med deg. For likesom dere har drukket på mitt hellige berg, skal alle folkene drikke uten opphold. De skal drikke i fulle drag og bli som om de aldri hadde vært til . Men på Sions berg skal det være en flokk som har sluppet unna.» (Ob.1,15-17 Se også Sal.37,9.10.34-38). Judas, Jesu bror, sier det slik: «Likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.» (Jud.1,6-7) Hvis du reiser ned til området Sodoma og Gomorra i dag, -står disse byene og brenner den dag i dag? I så fall ville vi visst det. Da ville dette stedet vært en turistattraksjon av de store. Peter bekrefter i 2.Pet.2,6: «Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden.» Dette stemmer overens med Paulus’ ord: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom.6,23)
Gud er kjærlighet. Er ikke det en trøstende tanke? Han er ikke en hevngjerrig Gud som ønsker å pine de vantro i all evighet, uten hvile og fred natt eller dag. Han vil at alle skal bli frelst (1.Tim.2,3-4), men tvinger ingen og prøver ikke å skremme oss til frelse. Kan vi kalle Gud kjærlighetens og frihetens Gud hvis evig pine er alternativet ved ikke å tro på Ham?
OBADJA - Strømmen Adventkirkes Ungdomslag's blad
www.OBADJA.no
Redaktør: H.M.Trangerud - Webutvikler: A.O.B. 2006