Kjøttgrytene i Egypt

KJØTTGRYTENE I EGYPT

av H.M.Trangerud

Lær av andre

Ofte forstår vi ikke hvorfor vi må gå gjennom prøvelser og vanskeligheter. Mens stormer av problemer raser rundt oss, blir vi kanskje fristet av tanken om at Gud har forlatt oss. Først etterpå forstår vi at det hele var Guds ledelse for å «oppdra oss» og gjøre oss «vise til frelse». Da er det viktig at vi lærer av den erfaring vi har fått, men kanskje like viktig er det å lære av andre.

Gud vil vi skal lære av Israels historie. Om dette folket og det som hendte med dem, skriver Paulus: «Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til.» (1.Kor.10,11) Mer enn noen gang kan vi si at vi lever i de siste tider. Paulus advarsel fortsetter: «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller.» (v.12) La oss derfor ta lærdom av Israels erfaring!

Israel

I Egypt fikk israelittene se store tegn og under. Farao var fast bestemt på ikke å la folket fare, og han hånet deres Gud og sa: «Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare.» (2.Mos.5,2) Ti mektige plager ble lagt på Egypt, men de ateistiske egypterne vendte ikke om for det. Likevel lot farao tilslutt folket fare, og med Guds underfulle gjerninger ennå friskt i minne, la israelittene ut på en vandring tvers over det vi i dag kjenner som Sinai-halvøya. Hele veien gikk Gud foran dem som en

skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten, slik at de kunne gå både natt og dag. (2.M.13,21) Ved Rødehavet stoppet de. Farao angret at han hadde latt dem dra, og han tok med seg «seks hundre av de beste vognene, og alle vognene i Egypt» (2.M.14,5) og fulgte etter dem. Med fortvilelse oppdaget israelittene at ingen fluktveier var tilgjengelige, men Herren hadde ikke glemt Sitt folk. Som et tydelig vitnesbyrd om Guds kraft og frelsende omsorg for Sitt folk, ble vannet kløvd og stod som en mur på begge sider av det tørre land så israelittene trygt kunne gå over. Men da egypterne satte etter dem, og Guds folk var kommet over på den andre siden, lot Gud vannet vende tilbake, og farao og hele hans hær ble levende begravet av de store vannmassene. (2.M.14) I glede over det de hadde vært vitne til, lovsang og priste israelittene sin Gud.

Folket glemmer

Deretter dro de videre i ørkenen, og de gikk tre dager uten å finne vann. Her kom deres første prøve; Ville de nå stole på Gud? Der de nå kom var vannet bittert, og folket klaget til Moses. «Så ropte han [Moses] til Herren, og Herren viste ham et tre. Da han kastet det i vannet, ble vannet friskt.» (2.M.15,23) Nok en gang var folket vitne til Guds mektige inngripen. Samtidig gjorde Gud det klart for dem hva som var frelsens betingelser: «Hvis dere lytter nøye til Herren vår Guds røst, og gjør det som er rett i Hans øyns, hvis dere legger øret til Hans bud og holder alle Hans lover, da skal Jeg ikke legge på dere noen av de sykdommene som Jeg la på egypterne. For Jeg er Herren, Han som helbreder dere.» (v.26) Klart og tydelig fikk de fremlagt Guds ord, Hans frelsestilbud og advarselen om ulydighetens følger.

Etter å ha slått leir i Elim, dro de videre ut i Sin-Ørkenen, på vei mot Sinai-fjellet. Mens de var der i ørkenen, klaget hele menigheten til Moses og Aron: «Hadde vi bare dødd ved Herrens hånd i landet Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi ble mette. Fordere har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne folkemengden dø av sult.» (2.M.16,3) Det var bare kort tid siden de hadde vært vitne til Guds under, og nå hadde de allerede glemt Hans ledelse. «Dere har ført oss hit ut,» sa de til Moses og Aron. Men Gud var tålmodig med dem. Han gav dem det de ba om; «Jeg har hørt klagene fra Israels barn. Tal til dem og si: Mellom de to aftenstundene skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere bli mettet av brød. Dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.» (v.12)

Vi kan riste på hodet av Israels vantro. De fikk se og oppleve ting som de færreste av oss har gjort, og likevel tvilte de på om Guds ledelse var den beste, ja, de gikk endog så langt som å tvile på om Han hadde ledet dem i det hele tatt. De må ha gjort Gud stor sorg!

Men kanskje er vi ikke så ulike selv når det kommer til stykket. Beretningen om Israel skulle være til lærdom for oss. Kan det tenkes at vi har oversett et viktig punkt?

Vår kristne erfaring

På samme måte som Gud førte israelittene ut av trelldommen i det ateistiske Egypt, leder Han oss ut av syndens trelldom i denne verden. (Se Joh.8,34.36; 2.Pet.2,19; Tit.2,14) Idet vi vender om fra vår syndige vei og overgir oss til den eneste som kan sette oss fri, vil Han «rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder. Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.» (Esek.36,25-27) Dag etter dag, år etter år vil Han lede oss og «oppdra oss» (Tit.2,11-12). Dersom vi følger den veien Han leder oss, kan vi være sikre på å nå frem til «det lovede land».

Men kristenlivet er ikke bestandig en «dans på roser». Når Satan, syndens far, ser at han holder på å miste taket på et menneske, intensiverer han sitt angrep. Til tider kan den storm av prøvelser som raser rundt oss, virke uutholdelig. Men Gud har lovet at den som «bygger sitt hus på klippen», den som hører Guds ord og gjør etter dem, skal stå fast! (Luk.6,47-49) Han kan ikke rokkes!

Likevel hender det at vi glemmer Guds løfter, og vi glemmer at Han har ledet oss og hjulpet oss. Noen gang går vi til og med så langt at vi gir Gud skylden for at ting er som de er. Slik som israelittene lengtet tilbake til kjøttgrytene i Egypt, går våre tanker tilbake til tiden før vi ble kristne og ennå ikke hadde opplevd disse problemene. På samme måte som Guds folk på den tiden, glemmer vi at vi levde under syndens grusomme trelldomsåk. Vi glemmer de problemene vi hadde da, samt de mye større velsignelsene vi har fått del i. Kanskje går vi til og med så langt at vi ønsket oss døden framfor å føre kampen videre. Tror du vi gjør Gud sorg?

Løftene kan ikke svikte

Til tross for sine mange privilegier og Guds ledelse vendte Israel Ham ofte ryggen. Men så står det også at «de fleste av dem fant ikke Gud behag i, for de ble jo slått ned i ørkenen.» (1.Kor.10,5) Deres store feil og problem var at de glemte hva Gud hadde gjort for dem, og de unngikk å lære av de erfaringer de hadde fått. Mange kristne har det samme problem. Kanskje vil det hjelpe å føre dagbok over de velsignelser Gud har gitt, for så å hente det frem igjen når stormen begynner å suse utenfor vinduene? Guds Ord er fullt av fantastiske løfter om seier. Selv om alt synes fullstendig mørkt og håpløst, så har Han lovet at «den som holder ut til enden, skal bli frelst!» (Matt.10,20)

La oss ikke slippe taktet i Hans utstrakte hånd, men holde fast i den idet Han leder oss videre gjennom stormen. Selv om vi skulle føle oss ensomme og forlatte, så betyr ikke det at Gud har sviktet oss. Han er den samme, og Han er der, hele veien. Selv om vi midt i prøvelsens ild ikke kan forstå hvorfor Gud har ledet oss som Han har gjort, kan vi når stormen har lagt seg, si som Jakob: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og Jeg visste det ikke.» (1.Mos.28,16)

Vi kan ikke stole på våre ustabile følelser, men vi kan stole på Hans løfter. «Derfor må den som tror at han står, passe seg så ikke han faller. Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.» (1.Kor.10,12-13)

Obadja