Guds segl og dyrets merke

GUDS SEGL OG DYRETS MERKE

av H.M.Trangerud

Johannes forteller at han så en engel «som fløy midt på himmelen. Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden....og han sa med høy røst: “Frykt Gud og gi Ham ære.... Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!» (Åp.14,6-7)

Vi vet at «i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» og «på den sjuende dagen fullendte Gud sitt verk..., og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.» (1.Mos.1,1;2,2-3) Den sjuende dagen, sabbaten (solnedgang fredag til solnedgang lørdag), ble således et hellig minne om Guds skapende kraft og Hans gjerninger. Eller som David sier det: «Han har gitt en påminnelse om Sine underfulle gjerninger.» (Sal.111,4) Til israelittene, som på den tiden var Guds folk (-så sant de vandret på Guds veier og gjorde det som var rett i Hans øyne. Se Rom.2,13.28-29; 9,6), ble betydningen av sabbaten igjen understreket: «Hold Mine sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.» (Esek.20,20)

Derfor, ved å holde Sabbaten hellig, ærer man Gud som verdens skaper, samtidig som dagen er et tegn mellom Gud og hans folk. Med andre ord; Sabbaten er Guds identitetsmerke, eller segl! Hvis vi tar en titt på det 4. bud, hviledagsbudet, slik Gud gav det til Sitt folk på Sinai-fjellet i Arabia (Gal.4,25), kommer dette tydelig fram; «Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er Sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren Sabbatsdagen og helliget den.» (2.Mos. 20,8-11) Her går det klart frem både hvilken dag som skal holdes hellig, og hvem som står bak budet. Sabbaten ble ikke bare gitt til jødene, slik noen mener. Allerede i Edens hage hadde Gud bestemt at denne dagen skulle være spesiell. Slik skulle menneskene rette sine tanker mot sin Skaper med hengivenhet, ærefrykt og troskap. «Hvis du kaller Sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren.» (Jes.58,13-14) På Jesu tid hadde de fleste jøder misforstått Sabbatens sanne hensikt. Istedet var dagen nedlesset med byrder, som skapte store problemer for de som forsøkte å etterleve dem. Fariseerne og de skriftlærde tolket lover og profetier etter tradisjonen og slik det passet dem, og de var mer opptatt av sin egen ære enn å utføre den tjeneste de opprinnelig var satt til. (Se Matt.23,2-28) Jesus holdt Sabbat. «Jeg har holdt Min Fars bud,» sa Han (Joh.15,10),og Han var uten synd, som jo er lovbrudd (1.Joh.3,4). -Og skulle ikke Han som gav loven også vite hvordan den skulle holdes? Likevel ble Han møtt med beskyldninger fra folkets religiøse ledere om at Han og Hans disipler gjorde ting «som det ikke er tillatt å gjøre på Sabbaten.» Både ved å henvise til skriftene, som de lærde var så stolte av å være i besittelse av, og ved sine gode gjerninger forsøkte Jesus å gi dem et riktig bilde av Guds hellige dag, men deres hjerter var forherdet at de for å unngå ethvert angrep på deres tilskitnede samvittighet, gikk ut og «la en plan mot Ham om hvordan de kunne få tatt livet av Ham.» (Matt.12,1-14)

«Dette folket ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rett lære. For dere setter Guds bud til side og holder fast på menneskers forskrifter... Altfor lettvint forkaster dere Guds bud, for at dere kan holde fast på deres egne forskrifter.» (Mark.7,6-9) Disse ord er like aktuelle i dag som de var for 2000 år siden. Den katolske kirke har lenge bygget sin lære på tradisjon framfor Guds Ords faktiske lære. Sørgelig er det at mange protestanter for tiden gjør nøyaktig det samme. -»Men hvorfor kaller dere Meg Herre, Herre, og gjør ikke det Jeg sier?» (Luk.6,46) Noen påstår at De ti bud ble opphevet ved Jesu død på korset. Dermed motsier de «sin Herre», som utvetydelig forklarte Sin misjon slik: «Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt.» (Matt.5,17-18) «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.» (Mark.13,31) Jesus forklarte at Han var Herre over sabbaten (Matt.12,8), dagen som skulle være til minne om vår Skaper og et tegn på pakten mellom Han og Hans folk (Esek.20,11-12). Guds ord står fast til evig tid (Sal.119,89), og gjelder såvel for oss som for Adam, israelittene og fariseerne. «For Jeg er Herren, Jeg forandrer Meg ikke,» (Mal.3,6) og «Jeg skal ikke bryte Min pakt, og det som har gått ut over Mine lepperskal Jeg ikke forandre.» (Sal.89,35)

Paulus skriver at «loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.» (Rom.7,12) Likevel bruker mange Paulus’ skrifter til å bygge opp om påstanden om at loven ikke lenger er gyldig, ettersom vi nå blir frelst ved tro og nåde. «Hva da?» skriver Paulus, «Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte!» (Rom.6,14) Men hva var galt med det gamle systemet (Helligdomstjenesten) siden det måtte bli erstattet med et nytt? «For om den første pakten hadde vært feilfri, da hadde det ikke blitt søkt rom for en annen i stedet.» (Hebr.8,7) Legg merke til israelittenes reaksjon da Gud ba dem lyde Hans røst og holde Hans pakt slik at de kunne være Hans «eiendom framfor alle folk.» (2.Mos.19,5) «Da svarte hele folket samstemmig og sa: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.» (2.Mos.19,8) Nettopp her ligger problemet. Det var ikke Guds løfter det var noe i veien med, men folkets løfte om at de ville gjøre etter Hans bud, noe de heller ikke klarte å gjennomføre.

Helt siden syndefallet har menneskenaturen vært underlagt synden og syndens lover. Således har den syndige menneskenaturen, kjødet (gresk: sarx), ikke evne til å bøye seg inn under Guds lov (Rom.8,7), og i oss selv har vi ingen kraft til å gjennomføre det gode (Rom.7,18). Samme hvor mye israelittene strevde, ville de aldri med sine egne gjerninger klare å rettferdiggjøre (lovlydiggjøre) seg selv. Derfor var det nødvendig med en ny pakt! Men hva går så denne pakten ut på? «For dette er pakten Jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk... For Jeg vil være nådig overfor deres urett, og deres synder og deres lovbrudd skal Jeg aldri minnes mer.» (Jer.31,33/Hebr.8,10) Gud gjør det klart at det er Han som skal skrive sine lover i våre sinn og hjerter, men dette betyr ikke at vi skal være passive i vårt forhold til Gud. Vi er skapt med en fri vilje, og med denne viljen kan vi velge om vi vil tjene Gud, holde Hans lover og således slutte å synde, eller om vi vil fortsette å følge kjødet (vår syndige natur) og leve i lovløshet (synd), hvis konsekvens vil bli død og evig fortapelse (se Esek.18,20; Rom.6,23). Guds frelsesplan, som den israelittiske helligdomstjenesten var et symbolsk bilde på (Hebr.8,5; 9,24; 10,1-3), har til alle tider vært den samme; Når et menneske helhjertet vender om fra sin syndige vei (5.Mos.30,2; Sal.51,19; Esek.18,31-32; Apg.3,19), oppriktig angrer og bekjenner sine synder, fornekter seg selv (Matt.16,24) og overgir seg helt og fullt til Gud, vil Gud gjøre som Han har lovt, nemlig skrive sine lover i hans hjerte og sinn, slik at han vil vandre etter dem og holde opp med å synde (1.Joh.3,7-9; Jud.1,24). For «hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1.Joh.1,9) Eller sagt på en annen måte; «Vårt gamle legeme ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden.» (Rom.6,6) «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet 1 , det gjorde Gud ved å sende Sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse 2 og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet , for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. 3 « (Rom.8,3-4) Den som har vært igjennom en slik erfaring, er blitt født på ny (Joh.3,3.5), og er følgelig «en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt!» (2.Kor.5,17)

Guds nåde står ikke i kontrast til alt dette. Den bibelske forklaring av hva nåden innebærer er mer enn bare tilgivelse for begåtte synder. Guds nåde «oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig og gudfryktig i den nåværende tidsalder.» (Tit.2,11-12) Jesus gav seg selv for oss for å «kjøpe oss fri fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninger.» (v.14) Det er med andre ord Guds nåde som setter oss i stand til alt dette, og således gjør at vi blir gjenskapt i Guds bilde (2.Kor.13,18).

At et menneske blir frelst ved tro, betyr overhodet ikke at vi skal tro oss løslatt fra å holde Guds bud. En slik tanke tilsier at vi regner oss fritatt til å synde så mye vi vil, samtidig som vi vil unngå syndens følge, døden, ettersom Jesus jo døde på korset for å tilgi oss. Men dette er ikke hva Bibelen lærer! Jesus kom for å «frelse sitt folk fra deres synder,» (Matt.1,21), ikke i dem! Han kom jo fordi menneskene hadde brutt Hans lov (syndet), og for å være et eksempel på hvordan vi igjen kunne lyde den (1.Pet.2,21) «Han som Selv bar våre synder på Sitt eget legeme opp på treet, for at vi, døde fra syndene, skulle leve for rettferdigheten -ved Hans sår ble dere legt.» (1.Pet.2,24) Syndens sår i vår natur blir ved Jesu død og eksempel leget, og Guds karakter kan igjen bli dannet i oss!

Dersom vår kristne bekjennelse er uten frukter, dvs. uten handlinger som viser at vår karakter er endret, kan man si som Jakob at «troen» er «død i seg selv.» (Jak.2,17) Vi må ikke kun være «lovens hørere», men «lovens gjørere». (Rom.2,13) Tro og gjerning hører nøye sammen. Om Abraham er det sagt at «troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble gjort fullkommen ut fra gjerningene.» (Jak.2,22) Jakob forklarer videre at «Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Og han ble kalt Guds venn. Dere ser da at et menneske blir rettferdiggjort av gjerninger, og ikke bare av tro.» (v.23-24)

På bakgrunn av dette, kan vi også forstå bedre hvordan Guds folk i endetiden beskrives som «de som holder fast på Guds bud og Jesus tro.» (Åp.14,12) Vi har allerede sett hvordan hviledagsbudet (Sabbathelligholdelse) fungerer som Guds tegn og segl, og det er en del av Guds lov på lik linje med de andre budene.

Når Gud har bestemt at ukens sjuende dag, Sabbaten, skal kalles hellig og være et evig tegn mellom Ham og Hans folk, så mener Han det. «For Jeg er Herren, Jeg forandrer Meg ikke!» (Mal.3,6), og «uansett hva Gud gjør, så skal det forbli til evig tid. Ingenting kan legges til det, og ingenting kan trekkes fra det. Gud gjør det for at de skal frykte framfor Hans åsyn.» (Fork.3,14) Hvordan, lurer du kanskje, kan det da ha seg at flesteparten av verdens kirkesamfunn samles på søndag og kaller dette for Guds hviledag?

Noen hevder at Gud forandret hviledagen fra Sabbat (lørdag) til søndag for å minnes Jesu oppstandelse, ettersom Han stod opp fra graven på denne dag: «Etter Sabbaten, da den første dagen i uken begynte å lysne, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. ... Men engelen...sa til dem: «Frykt ikke, for jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her; for Han er oppstått, som Han sa.» (Matt.28,1.5-6) -Men alt dette visste jo Gud på forhånd! Skulle Han plutselig ombestemme seg og gjøre ukens første dag til hviledag i stedet? Nei, «Gud er ikke et menneske, så Han skulle lyve, eller en menneskesønn, så Han skulle angre,» og «hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge.» (4.Mos. 23,19; Jak.1,17) Gud, som kjenner enden fra begynnelsen, som har gitt profetier til mennesker århundrer før begivenhetene har funnet sted, Han har aldri hatt til hensikt å forandre Sin hviledag! Det Gud har velsignet, er velsignet til evig tid, og ikke noe menneske kan endre på det! (4.Mos.23,20; 1.Krø.17,27) -Og på «seks dager dannet Herren himmelen og jorden..., og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren Sabbatsdagen og helliget den!» (2.Mos.20,11)

Men Gud hadde forutsett at Hans hellige hviledag ville bli forsøkt endret. I et syn fikk Daniel se hvordan fire mektige verdensriker skulle oppstå og avløse hverandre. Disse ble symbolisert av dyr, og det siste av dem, som var «fryktinngytende og forferdelig, umåtelig sterkt», gjenkjente vi i del 1 (Obadja nr.1) som «jernriket Rom». Utfra dette riket skulle det oppstå «ti konger», symbolisert ved ti horn. Dette var de germanske folkestammene, og tre av disse skulle bli overvunnet av en ny maktfaktor som snart skulle vokse seg kjempesterk; Den katolske kirke, som i Daniels syn ble symbolisert av et horn med «menneskeøyne og en munn som talte store ord.» (Dan.7,7.23-24.8) Daniel fikk vite at Den katolske kirke, under ledelse av paven, «skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og sette seg fore å forandre tider og lov.» (v.25) Det hele skjedde gradvis og forsiktig. Det annet bud, som forbyr tilbedelse av bilder og statuer, ble strøket (-og det tiende bud ble delt for således å opprettholde ti-tallet), og i løpet av 300-tallet snek søndag seg inn i kristenheten og «overtok» Sabbatens plass.

Under keiser Nero (54-68 e.Kr.) begynte en kraftig forfølgelse av de kristne, som kom til å vare i århundrer. Istedenfor å ta knekken på kristendommen, førte martyrenes blod til at evangeliet spredte seg. Da Konstantin (ca.285-337) ble keiser over Romerriket, ble alt snudd om. Imponert over kristendommens makt, ønsket han å gjøre den til en støtte for sitt imperium. Selv om han angivelig skal ha blitt omvendt under et slag (313), beholdt han hele livet tittelen pontifex maximus, leder for det hedenske religionsvesnet, og han ville ikke la seg døpe før på dødsleiet. Kirkehistorikeren John Gieseler skriver om Konstantin: «Hans første religiøse oppfatning var i likhet med sin fars hovedsakelig den nyplatoniske. Han anerkjente en høyeste Gud som hadde åpenbart seg på mange måter blant menneskene, og han æret Apollo [solguden] i særdeleshet, som personifikasjonen av dette vesen. Fordi denne idé om Apollo og den kristne idé om Kristus hadde en åpenbar likhet, kan Konstantin ha tenkt at han i dette hadde funnet et tilknytningspunkt mellom kristendommen og hedenskapet.» 4 Under Konstantin kom den første søndagsloven, som på sin side bidrog sterkt til å forene rikets hedenske soldyrkere med de kristne. Den ble utsendt den 7. mars i år 321; «På solens ærverdige dag [venerabili dies solis] skal øvrighetene og folk som bor i byene, hvile, og alle verksteder lukkes. Men på landet kan de som beskjeftiger seg med akerdyrking, arbeide fritt og lovlig, for det hender ofte at en annen dag ikke er så skikket til å så korn eller plante vinranker...» 5 Gjennom årene som fulgte ble søndagen tillagt mer og mer hellighet for de kristne, -som en gledens minnedag om Jesu oppstandelse-, mens Sabbaten ble tynget med sorg og ulemper. Selv om begge dagene lenge ble feiret, ble snart Guds Sabbat stemplet som jødisk og ukristelig. Da kirken i det 6.århundret var fast etablert, begynte den å forfølge kristne som ennå holdt fast på den sanne hviledagen, tegnet mellom Gud og Hans folk.

Det norske ordet søndag stammer fra det engelske Sun-day, sol-dagen. I de gamle hedenske religionene ble himmellegemene sett på som personifiseringer av gudene; solen var hovedguden, månen representerte himmelgudinnen, morgenstjernen (Venus) viste det mystiske gudebarnet, mens planetene og stjernene var forskjellige andre guder. Soltilbedelsen kan spores tilbake til det gamle Babylon, og her oppstod også skikken med å vie det første av alt til solguden. Slik ble den første dagen i uka viet til solguden, og følgelig kalt «solens dag», mens de andre dagene ble viet til mindre guder. (-Saturn fikk ukas siste dag, derav navnet Saturday.) Fra Babylon ble soldyrkelsen spredt videre til Assyria, Egypt, Hellas, India, Sør-Amerika (m.m.), og ikke minst Romerriket, hvorfra den trengte inn i den kristne kirke.

Endringen av hviledagen fra lørdag (Sabbat) til søndag hviler utelukkende på menneskelig atuoritet. Gud har advart mot de fryktelige følgene av å forandre på Hans ord og lære andre dette. «Legg ikke noe til Hans ord, så Han ikke skal straffe deg, og du blir stående som en løgner.» (Ord.30,6. Se også Åp.22,18-19; Matt.5,18-19; 2.Mos.32,33.) Likevel skryter Den katolske kirke av å ha gjort nettopp dette, og de bruker endringen av hviledagsbudet til å bygge opp om sin egen påtatte autoritet. I Manual of the Catholic Religion kan vi lese: « At kirken har innsatt søndagen som Herrens dag i stedet for sabbaten og bestemt den til en dag særlig til gudsdyrkelse, er et klart bevis på dens store makt som den på høytidelig vis fikk av Kristus.» La oss i denne sammenheng huske at det ikke er Kristus, men Satan, «den store dragen», som har gitt pavedømmet «sin kraft, sin trone og stor makt.» (Åp.12,9; 13,2)

Andre katolske kilder sier: «Sp.: Kan du på noen annen måte bevise at kirken har makt til å innstifte festdager ved lov? Sv.: Dersom den ikke hadde sådan makt, kunne den ikke ha gjort det som alle nutidens religionsbekjennere er enige med den i: den kunne ikke ha innført søndagen, den første dag i uken, i stedet for helligholdelse av lørdagen, den syvende dag, en forandring som det ikke finnes noen autoritet for i skriften.» 6

«Sp.: Hvilken dag er sabbat? Sv.: Lørdag er sabbat. Sp.: Hvorfor holder vi søndagen hellig i stedet for lørdagen? Sv.: Vi holder søndagen hellig i stedet for lørdagen, fordi Den katolske kirke på kirkemøtet i Laodikea (366 e.Kr.) overførte høytideligheten fra lørdag til søndag.» 7

«Sp.: Hvordan beviser De at kirken har makt til å påby fest- og helligdager? Sv.: Ved at den forandret sabbaten til søndag, noe protestantene godkjenner. Derfor motsier de også i høy grad seg selv fordi de strengt holder søndagen, men vanhelliger de andre festdagene som er påbudt av den samme kirke. Sp.: Hvordan kan De bevise det? Sv.: Fordi de ved å holde søndagen anerkjenner kirkens makt til å innstifte festdager og stemple overtredelse av dem som synd. Men når de ikke holder de øvrige [festdager]som er påbudt av kirken, fornekter de i virkeligheten den samme makt.» 8

«Det var den katolske kirke som med Jesu Kristi myndighet overførte denne hvile til søndagen. ... Når protestantene derfor holder søndagen hellig, hyller de uten sin vilje kirkens autoritet.» 9

Disse siste sitatene leder oss rett inn i endetidens store konflikt. Mens den første av de tre endetidsbudskapene i Åp.14 oppfordrer oss til å holde Guds hviledag, Sabbaten, hellig, idet vi på denne måten tilber «Ham som gjorde himmlen og jorden, havet og vannets kirlder!» (Åp.14,6-7), advarer den siste engelen mot å tilbe dyret [den katolske kirke] og å ta hans merke (Åp.14,9-11). Ja, hva er så “dyrets”, eller pavekirkens merke? Vi lar kirken svare for seg selv: «Naturligvis hevder den katolske kirke at forandringen er dens egen handling. Annerledes kunne det ikke være, da ingen i hine dager ville ha drømt om å foreta seg noe i åndelige og geistlige og religiøse saker uten den. Og denne handling er et merke på den geistlige makt og på dens myndighet i religiøse saker.» 1 0

Striden mellom Jesus og Satan som oppstod i himmelen for flere tusen år siden, er ved å nå sitt klimaks. Alle mennesker må ta et valg; skal de følge Gud, eller skal de følge syndens opphavsmann, Satan? Guds ord viser at valget av hviledag ikke er ubetydelig. Det vil bli Guds bud mot menneskebud; Sabbat mot søndag; Guds segl mot dyrets merke!

Åpenbaringsboken forteller at «dyret som kom opp av jorden», USA, gjennom religiøse lover vil opprette et bilde av Den katolske kirke da den var i sin storhetstid. Det vil igjen bli forfølgelse av Guds folk. (Åp.13,15) «Han [dyr nr.2; USA] gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd [-handling/gjerning] eller på sin panne [-tro], og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn.» (v.16-17) Det blir ingen lett tid for dem som velger å stå på Guds side. De trenger utholdenhet, eller som Bibelen sier det: «Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud [-Sabbatsbudet inkludert!] og Jesu tro [-urokkelig tillit til Gud] .» (Åp.14,12)

Fordi det står at USA skal vedta disse lovene, betyr ikke dette at resten av verden kan fortsette i fred og frihet. Advarselen mot å ta dyrets merke og således anerkjenne pavekirkens makt framfor Guds gjelder hele verden, men det er i USA det hele vil begynne.

For nesten 100 år siden skrev Ellen G.White: «Når de ledende kirkesamfunn i De forente stater slutter seg sammen om felles trospunkter, og de får statsmakten til å tvinge igjennom deres vedtak og støtte deres ordninger, vil det protestantiske Amerika ha opprettet et bilde av det romersk-katolske prestevelde. Det vil uvergelig føre til at dissentere blir dømt etter straffeloven. Dyret med de to horn «sørger for at alle ... får et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge uten å ha dette merket...» Slik lyder advarselen fra den tredje engel: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin, som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger.» «Dyret» som omtales her, og som lammet med de to horn skal tvinge menneskene til å tilbe, er det første dyret i Åp.13, leoparden eller pavemakten. «Dyrets bilde» betyr en form for frafallen protestantisme som oppstår når protestantiske kirkesamfunn søker støtte hos borgerlige myndigheter for å tvinge igjennom sine dogmer. ... Den romersk-katolske kirke innrømmer at den har forandret hviledagen, og hevder at protestantene anerkjenner dens makt ved at de holder søndagen hellig... Som et tegn på den katolske kirkes autoritet henviser katolske skribenter til «endringen av hviledagen til søndag, noe som protestantene godkjenner, ... for når de holder søndagen, anerkjenner de kirkens makt og rett til å innføre helligdager og til å bestemme at det er synd å overtre dens påbud.» Hva er da forandringen av hviledagen annet enn tegnet eller merket på romerkirkens autoritet, altså “dyrets merke”?» 1 1

I USA arbeider en gruppe mennesker som kaller seg the Christian Coalition, for at landet skal kontrolleres av kirken. De har forsøkt å innføre religiøse lover, og ønsker å introdusere en nasjonal søndagslov. De arbeider på alle plan i samfunnet, og ble ved presidentvalget i 1996 representert ved republikaneren Bob Dole. Den siste tiden har en rekke religiøse forslag vært oppe i Representantenes hus i USA, og selv om slike forslag er i strid med grunnloven, har de begynt å trenge igjennom.

Det er viktig at varselbudskapet om å ta “dyrets merke” og å tilbe “dyret” kommer ut. Denne oppgave hviler på alle kristne. Når vi har forstått situasjonens alvor, og dessuten ser at tiden nærmer seg, er vi forpliktet til å advare våre medmennesker! Tenk nøye over disse ord: «Mange tar det rolig, -det er som om de sover. De sier: «Hvis profetien sier at en søndagslov vil bli vedtatt, vil det sikkert skje.» Og når de har gjort den konklusjonen, venter de rolig på at det skal skje og trøster seg med den tanke at Gud vil beskytte sitt folk på trengselens dag. Men Gud vil ikke frelse oss hvis vi ikke anstrenger oss for å utføre det arbeidet Han har tildelt oss... Som en trofast vekter skal du advare om den ulykke som nærmer seg, så menn og kvinner ikke ender opp med å følge en vei som de kanskje ikke hadde valgt hvis de hadde kjent sannheten.» 1 2

red.

1 Kjødets gjerninger - Gal.5,19-21

Kjødets sinnelag - Rom.8,6-8; 7,18

2 Jesus hadde vår syndige natur, og var under akkurat de samme forhold som oss - Hebr.2,17-18; Fil.2,6-7; 1.Tim.3,16

Han ble fristet og prøvet i likhet med oss, men gjorde likevel ikke synd - Hebr.4,15; 1.Pet.2,22

Hans liv og Hans vilje var fullt og helt overgitt til Gud - Hebr.5,7-8; 10,9; Fil.2,8; Joh.6,38; Luk.22,42

Jesu liv var for oss et eksempel, ja, selve oppskriften på frelse; seier over synd! - 1.Pet.2,21

3 Åndens frukter -Gal.5,22-25

Så hvis vi vandrer i Ånden, har synden ingen makt over oss lenger, og vi kan lyde Guds lov, frihetens lov! - Gal.5,16; Rom.7,22-25; 8,1-2; 1.Joh.2,9.24; Joh.8,34.36

4 A Compendium of Ecclesiastical History, J.C.L.Gieseler, bind 3, kap.1, par.56

5 Code of Justinian, bind 3, titel 12, 3; sitert fra Source Book for Ancient Church History

6 Doctrinal Catechism

7 The Convert’s Catechism of Catholic Doctrine, av pastor Peter Geiermann

8 An Abridgement of the Christian Doctrine, av pastor Henry Tuberville

9 Plain Talk About the Protestantism of Today, Monseigneur Segur, s.213

10 Brev fra kardinal Gibbons til I.S.Snyder, 28.10.1895 (-svar på om skiftet av helligdagen var et tegn eller merke på kirkens autoritet)

11 Mot historiens klimaks, s.343.345

12 Fra et ekstranummer av Review and Herald, 24.12.1889